Det er en vanlig påstand fra oss lærere. Jeg har brukt den selv, mange ganger. Elevene, stakkar, evner ikke å skaffe seg oversikt eller navigere i den uoversiktlige informasjonsmaterien vi håper skal hjelpe dem til å oppfylle læreplanmålene.
Så setter vi i gang å lage presentasjonene våre. Oversiktlige, strukturerte, logiske. Kulepunkter. Definisjoner. Forklaringer.
Hvem lærer mest av det? Helt sikkert vi selv. Hvor mye får elevene ut av vår måte å strukturere ting på? Av og til ikke så mye.
Jeg ble minnet om det av en post på Weblogs in Higher Education som omtaler Education, American Style, men som sikkert kunne handlet om norsk skole også. De foreslår istedet: lag slike oversikter som repetisjon etter at elevene har jobbet med det selv; eller, enda bedre: la elevene lage sine egne, som de så får sammenligne med tekstforfatterens (eller kanskje lærerens). Hvorfor har vi strukturert det forskjellig? Er det bare én måte å gjøre det på som er riktig?
Hovedpoenget:
The idea to get across is that nothing is more powerful in remembering than performing the cognitive acts that structure what one is trying to learn.
Jeg er så hjertens enig. Det er jo logisk, hvordan skal de få oversikt og struktur når det de egentlig får bare er lov til å skrape overflaten? Kulepunkter og stikkord gir først mening når det ligger en dypere forståelse under. Jeg lar ofte elevene lage oppsummeringer sammen med meg,eller så lager jeg dem til slutt, etter at elevene selv har lest stoffet. Jeg lager nesten aldri svære presentasjoner av nytt stoff lenger. Det gir bare falsk trygghet etter min mening.