AFKs nettsider: nede hver helg?

Cory Doctorow på BoingBoing spekulerer på om prisen på diverse ondsinnede botnet-angrep er i ferd med å nå bunnen. Han har fått spam med tilbud om å drepe konkurrerende nettsider, og alskens annen oppfinnsom fandenskap for bare $70 døgnet.

Ikke vet jeg hva slik aktivitet koster i Norge, men jeg har jo av og til lurt på om det ikke må være både billig og enkelt når jeg prøver å gå via vår skoles nettside i helgene. Den ligger på Akershus fylkeskommunes servere, og det er mer regel enn unntak at den er utilgjengelig i helgene. I skrivende øyeblikk er den igjen nede.

Det er ikke det at det er noe stort praktisk problem for meg. Det eneste jeg av og til skulle hatt tak i der er kanskje en og annen epost som er sendt eller mottatt på jobbmailen min.

Men jeg vet jo at det jobbes iherdig i fylkeskommunen – de fem dagene i uka da det er folk på kontorene der – for at de skal implementere et intranett som er tenkt å ta over funksjoner som i dag bl.a. ivaretas av It’s learning. Vi får håpe at når de trer dette ned over hodet på oss blir det en løsning som også virker i helgene.

Akershus: innfører fylket eksamensreglement i konflikt med læreplanene?

Vi kjører muntlig eksamen for tiden, og det meldes om gode resultater.  Delvis tror jeg dette henger sammen med at vi har funnet en god form på eksamen. Dessverre lever den på nåde – fra høsten av vil den sannsynligvis bli forbudt.

Våre elever får vide temaer som dekker et bredtt utvalg av læreplanmål 48 timer før eksaminasjonen. Så er det en viktig del av jobben for elevene å snevre dette temaet inn og lage en god problemstilling. Denne bruker de som utgangspunkt for å lage en presentasjon, normalt med en eller annen form for visuelle hjelpemidler (Impress/PowerPoint eller lignende). Eksaminasjonen starter med at eleven legger fram denne, og så er det en utdypende samtale der vi får anledning til å vurdere forståelsen av stoffet fra presentasjonen. Presentasjonen tar normalt ikke mer enn 10 minutter, samtalen ca 20 minutter.

I mars (!)  kom et rundskriv fra Akershus fylkeskommune om årets eksamen. Der het det:

Eleven kan få et vidt tema i forberedelsesdelen, men ikke eksamensoppgaven. Normalt utarbeider faglærer forslag til temaer. Sensorene drøfter eventuelle temaer i god tid før forberedelsesdelen starter. Ekstern sensor har avgjørelsesmyndighet ved uenighet.

For alle muntlige eksamener har fylkesdirektøren bestemt at det skal være minimum ½ time og maksimum to timer organisert forberedelsestid, der alle hjelpemidler er tillatt. Notatene fra forberedelsestiden kan medbringes til eksamen.

Her var det altså lagt opp til at elevene skulle få en antydning om hva eksamen skulle handle om 48 timer før. Men de skulle bare gjette på hva eksaminasjonen faktisk skulle handle om. Så skulle de gjøre noen desperate forsøk på å notere stikkord en halvtime før de kom inn til samtale. Det sier seg selv at det å lage presentasjoner var utelukket – ingen seriøs person ville legge opp til at man skulle lage en Impress-presentasjon på 30 minutter.

Etter protester fra flere skoler ble dette rundskrivet trukket tilbake. Ikke minst innså vel også de  som hadde snekret dette sammen at det ikke var helt optimal saksbehandling å overraske skolene med dette åtte måneder ut i skoleåret og tre måneder før eksamen skulle starte. Det er jo faktisk slik at vi som jobber i skolen prøver å forberede elevene våre også på eksamen.

Men tilbaketrekkingen kom med et klart forbehold: den var bare midlertidig. Fra skolestart i høst vil rundskrivet gjelde i sin opprinnelige form. Fra nå av skal altså ikke elevene få oppgavene før tidligst 2 timer før de skal inn til eksaminasjon. Med det normale mønsteret for avvikling av muntlig fra morgenen av, er jo også 2 timer urealistisk – ingen setter i gang forberedelsestid kl 07.00 for første kandidat som skal inn kl 09.00. Altså skal vi tilbake til de 30 minuttene.

Etter min mening er dette ikke bare ugunstig for elevene. Jeg tror det kan være i strid med læreplanene i svært mange fag.

Det er vel ikke slik at alle læreplanmål nødvendigvis skal testes på alle muntlige eksamener. Men når et eksamensreglement i praksis gjør det  umulig å teste en gruppe sentrale læreplanmål, bidrar det etter min mening til å undergrave planene.

Her er noen utdrag fra læreplanene i fag jeg underviser i – uthevingene er mine:

Engelsk VG1 (kompetansemål): produsere tekster med sammensatt innhold i digitale medier

bruke et bredt utvalg digitale og andre hjelpemidler [...] på en selvstendig måte

Internasjonal engelsk (kompetansemål): bruke digitale hjelpemidler på en selvstendig, kritisk og kreativ måte til innhenting av informasjon, kommunikasjon og presentasjon av eget stoff

Samfunnsfag – grunnleggende ferdigheter: Å kunne bruke digitale verktøy i samfunnsfag inneber å gjere berekningar, søkje etter informasjon, utforske nettstader, utøve kjeldekritikk og nettvett og velje ut relevant informasjon om faglege tema. Digitale ferdigheiter vil òg seie å vere orientert om personvern og opphavsrett, og kunne bruke og følgje reglar og normer som gjeld for internettbasert kommunikasjon. Å bruke digitale kommunikasjons- og samarbeidsreiskapar inneber å utarbeide, presentere og publisere eigne og felles multimediale produkt, kommunisere og samarbeide med elevar frå andre skular og land

Historie – (grunnleggende ferdigheter): Å kunne bruke digitale verktøy i historie betyr å utvikle en kildekritisk bevissthet knyttet til bruk av Internett i faglige sammenhenger. Det innebærer å kunne søke etter og vurdere informasjon fra ulike nettsteder og bruke den i egne framstillinger. Ved presentasjon og publisering av eget og felles arbeid vil digitale verktøy være et naturlig hjelpemiddel. Digitale ferdigheter innebærer også å bruke digitale kommunikasjons- og samarbeidsredskaper i samspill med andre.

Jeg har ikke gått gjennom andre læreplaner. Såvidt jeg kan skjønne er det imidlertid ingen tvil om at planene legger til grunn at bruk av digitale verktøy i presentasjoner er noe elevene skal beherske. Ved effektivt å umuliggjøre dette til eksamen, signaliserer Akershus fylkeskommune at dette kan man ta lett på – det vil uansett ikke ble gjenstand for prøving. Det er nok noen rundt omkring som vil være godt fornøyd med det.

Muligens kom reaksjonen mot de forberedte presentasjonene som et svar på misbruk av formatet: jeg har hørt om eksaminatorer som har latt hele eksaminasjonstiden fylle av enveispresentasjoner fra elevenes side som stort sett har bestått av oppramsing av utenatlært stoff akkompagnert av en stri strøm av kulepunkter på lysarkene. Det sier seg selv at dette ikke gir grunnlag for noen seriøs vurdering av hva de kan. Men brukt på riktig måte mener jeg at kombinasjonen presentasjon/oppfølgingssamtale er langt bedre enn alternativet som nå foreslås: det gir elevene en større trygghet i en svært stressende situasjon (eksamen bør ikke være en evaluering av hvem som takler stress best), og det gir en mye mer virkelighetsnær arbeidssituasjon enn den frenetiske puggingen i 30 minutter før  man skal inn (hvor ofte har du fått beskjed om at du har 30 minutter til å forberede en samtale som kan komme til å avgjøre din fremtid?).

Hvis en sensor ikke klarer å vurdere måloppnåelse på kompetansemålene ut fra summen av presentasjon og etterfølgende samtale, tror jeg ikke det er eksamensformatet som er problemet.

Juni-blues og bloggepause

Det er den tiden av året igjen. Standpunktkarakterene settes, skriftig eksamen avvikles på løpende bånd, snart er det bare muntlig som gjenstår. Og så går jeg rundt og får litt av samme følelsen som jeg får hvert år:  det ble ikke helt sånn som jeg hadde tenkt  -  i år heller; mange gode intensjoner og inspirerte tanker i den klare høstluften i september, og så er det plutselig mai og jeg innser at jeg rakk ikke, fikk ikke til, gjennomførte ikke, … Refrenget på juni-blues’en blir “i morra, i morra, da ska’ det bli andre saker.” Pliktskyldigst må jeg berge stumpene av årets prosjekter mens det eneste jeg egentlig har lyst på  er ferie  – før jeg skal starte planleggingen av de virkelig storartede tingene neste år.

Det er vel delvis denne følelsen som har gjort at det har vært stille her på bloggen en stund også.  Inspirasjonen har vært borte. New York Times hadde en artikkel før helgen om hvordan 95 prosent av133 millioner blogger som Technorati fulgte  ikke var blitt oppdatert på 4 måneder (”Blogs Falling in an Empty Forest. When the Thrill of Blogging Is Gone.”). Riktig så lenge er det ikke siden forrige innlegg her. Og jeg er definitivt ikke klar for å la Mitt hJØRNe av web’en bli del av statistikken over blogger som oppgis for godt.

Men det har vært interessant å se at flere bloggere jeg følger har hatt lignende pauser i det siste. Selv en så sentral person i edublogsfæren som Will Richardson skrev ikke et eneste innlegg på Weblogg-ed mellom 6 mai og 6. juni. Er det Twitter som er i ferd med å ta over mye av ideutvekslingen? Og forflytter mye av diskusjonen som krever mer enn 140 tegn seg til mer sosiale arenaer som Del&Bruk?

I motsetning til de bloggerne som omtales i New York Times’ artikkel, har jeg i alle fall én fordel: jeg startet ikke å blogge for å tjene penger eller bli berømt. Bloggen er fremdeles et ypperlig format for å reflektere over alt som har med skole og læring å gjøre, og det kommer jeg til å fortsette med. Det er nok ikke mange som hører når jeg roper uti skogen her. Men det er det som skjer inni hodet mitt når jeg skriver som er viktig.

Wiki – for nerdete?

Via TL Infobits kom linken til en artikkel på Linux Insider med tittelen “Whither Wikis? The State of Collaborative Web Publishing“. Der spør Renay San Miguel om wiki-verktøyet var noe som var forut for sin tid, og om det nå er i ferd med å bli litt sånn 2006 i forhold til nye sosiale medier som Facebook og Twitter.

Kronjuvelen i wikiimperiet, Wikipedia, består selvfølgelig og bekrefter sin posisjon for hvert eneste Google-søk vi gjør, der en av deres artikler nesten alltid havner blant de første treffene. Men en av de som siteres i artikkelen, Rob Enderle, påstår:

“Wikis were too much work,” [...] “That’s always the problem with anything powered by volunteer labor. Folks for a while will do stuff for free, but they won’t do it indefinitely. You can only sustain it if it’s fun and interesting.“

I sosiale nettverk, derimot:

People are free to comment and kind of have fun. That’s what they wanted with wikis in the first place,” said Enderle — “doing it for fun, not doing it because they want to work for nothing.”

I artikkelen påpekes det at en slags wikimentalitet likevel har befestet seg hos mange nettbrukere. En som omtales fant ut hvordan han skulle installere Mac OS på mini-PC’en sin gjennom et forum på nettet. Da han selv fant ut et par andre triks, følte han seg forpliktet til å gå tilbake til forumet for å fortelle om det.

Jeg gjorde et bare delvis vellykket forsøk med wiki i en klasse i fjor. Propellen og jeg snakket senest i dag om å forsøke det i historie til neste år. Men er det et verktøy som egner seg noe særlig for skolen? Fins det noen flotte eksempler der ute som virkelig kan inspirere oss til å motbevise en slik tanke som den artikkelforfatteren antyder ovenfor? Er wiki noe som var stort i gamle dager  (for tre år siden), men som nå er parkert på netthisoriens museum? Bør vi satse på en ning istedet? Andre former for sosiale nettverk?

Eller er skolen det eneste stedet wiki virkelig kan lykkes, fordi lærerne kan tvinge elevene til å bidra …?

Et eget nettfag?

Mens jeg konsentrerte meg om å rette ferdig heldagsprøver, raste diskusjonen på Twitter (#nettfaget) om hvorvidt det var en god ide å opprette et nytt fag viet til digitale ferdigheter.  Som vanlig trenger jeg med min omstendelige uttrykksform litt mer enn 140 tegn for å få sagt noe som helst – derfor et blogginnlegg for å argumentere for hvorfor jeg frykter at ideen om et eget fag er en blindvei.

Først vil jeg si at jeg forstår tanken godt.  Det var vel CingT som først lanserte den i denne diskusjonen, og bare det at elever kommer med slike konstruktive innspill er i seg selv grunn til å juble. Behovet som hun og mange av oss andre ser for å høyne den digitale kompetansen hos både lærere og elever,  tilsier etterutdanning/kursing/opplæring i en eller annen form.  Det som ser ut til blitt en slags foreløpig modell for dette foreslåtte nettfaget er en to-tre ukers modul på starten av skoleåret,  fulgt opp med jevnlig arbeid gjennom hele året.

Den ene åpenbare innvendingen mot dette er at det virker svært urealistisk i dag eller i overskuelig fremtid at en skulle få gjennomslag for at alt annet skal settes til side i tre uker i begynnelsen av et skoleår bare for å jobbe med digitale ferdigheter – uansett hvor vidt man måtte definere dette begrepet.  Er det noe som preger de fleste fag i dag, er det trengsel av emner som det skal jobbes med. Å overbevise de som i utgangspunktet er negative til inntoget av digital teknologi i skolen (de er mer eller mindre eksplisitt den målgruppen som det først og fremst tas sikte på å nå her) om at det er en god ide å vente med læreplanmålene i fagene deres til de har jobbet seg gjennom et opplegg om digitale ferdigheter vil trolig ikke øke entusiasmen.

Men uansett om det skulle være mulig å få gjennomført noe slikt – kanskje med tvang ovenfra i form av nasjonale eller lokale pålegg – er det en god måte å jobbe med disse ferdighetene? Jeg trodde det vi var opptatt av var integrering av de digitale ferdighetene. Jeg ser klart at det er verktøyferdigheter og andre elementer som kan læres i adskilte kursmoduler, men målet bør etter min mening være at de digitale ferdighetene blir en del av de enkelte fagenes arbeidsmåter.

Pussig nok tror jeg at jeg fant  støtte for et slikt syn nettopp i noe av materiellet som er blitt samlet sammen med tanke på å lage innhold i nettfaget. Nå har jeg mistet stien fra den som først nevnte det, men en eller annen påpekte at NDLA nå har utlyst en miniredaksjon for helhetlig digital kompetanse. Et av vedleggene til denne utlysningen var et dokument med tittelen Oversikt over noen eksisterende læremidler i digital kompetanse (.doc).  Dette viste seg å være en ren skattkiste av informasjon. En av artiklene fra listen som jeg leste med stor interesse, var Tord Høiviks “Fire veier til kvalitet. Informasjonssøking og kvalitetssikring i en digital skole“. Dette er en artikkel som trekker inn mye relevant forskning om temaet – og nettopp norsk skoles manglende evne til å nyttiggjøre seg forskning i praksis blir jo ofte påpekt som en svakhet.

Høyvik – også kjent som bloggeren Plinius – jobber på HiO, der han blant annet underviser bibliotekstudenter. Noe av det empiriske utgangspunktet for artikkelen er spørsmål og svar på portalen bibliotkesvar.no.  Et ganske typisk spørsmål lyder slik:

Hva er forskjell mellom vær og klima? Hva kommer
vinden av? Hvilke gasser er det i lufta? Plis
send alt om vær, klima, vind, gasser osv.

I dag er en skoleelev som skal svare på slike spørsmål i en radikalt forskjellig situasjon fra det som var tilfelle for bare noen få år siden, argumenterer Høyvik.  Hans enkle historiske oversikt viser utviklingen:

Fase 1. Før 1500. Kildene er håndskrevne. Alle
skrivekyndige kan produsere nye kilder.
Fase 2. 1500-2000. Kildene er trykt. Bare forlag
kan produsere nye kilder.
Fase 3. Etter 2000. Kildene er digitale. Alle skrivekyndige
kan produsere nye kilder.

De fire måtene å sikre kvalitet på som han henviser til i tittelen på artikkelen, og som er i utstrakt bruk i skolen er:

1. Åvelge nettsteder av høy kvalitet når man driver personlig søking
2. Emnekataloger, portaler o.lign
3. Kvalitetssikrede læringsarenaer
4. Skole- eller folkebibliotek, evt. med personlig veiledning

Det er i kommentarene om første punkt på listen at Høivik kommer med synspunkter som går rett inn i ideen om et eget nettfag. Når han skal kommentere diverse forsøk på å lage “oppskrifter” på god søkeadferd, skriver han:

Mye tyder på at den grunnleggende ideen bak disse
tilbudene – at informasjonskompetanse (IK) er en allmenn
ferdighet som kan flyttes fra fagfelt til fagfelt,
er feilaktig. IK er ikke en generisk, men en kontekstavhengig
kompetanse. Ulike aktivitetsområder
- kjemi, litteratur, popmusikk, pedagogikk – har ulike
kunnskapsstrukturer. Det å lære et fag vil blant si å
bli kjent med fagets interne kunnskapsorganisering
og verdier. For å vurdere fagets kilder rimelig raskt,
må du kjenne feltet på forhånd. Denne kunnskapen er
fagspesifikk.

Høivik har også kritiske synspunkter på de tre andre strategiene, og han oppsummerer:

Å slippe skoleelever løs på det åpne nettet – med tips
om portaler pluss noen gode råd om kildekritikk, har
ikke gitt de pedagogiske resultatene skolen håpet på.

Hva er så hans forslag til løsning? Her blir han mer vag, delvis, som han skriver, fordi vi ikke vet nok om hva som kreves. Men under overskriften “Et nytt læringskretsløp” konkluderer han:

Skolen opplever elevenes bruk av digitale læringsressurser som et problem. Så lenge problemet oppfattes som en mangel hos elevene, er svaret mer eller mindre gitt: de må få bedre opplæring. Det jeg har forsøkt å gjøre i denne er å redefinere problemsituasjonen. Norge – og det norske skoleverket – er på vei mot kunnskapssamfunnet. [...] Økonomiens sentrum skifter fra masseproduserte varer til kunnskapsbaserte produkter.

Det betyr at det ikke er elevene, men læringsformene og lærernes praksis som må tilpasse seg.

Min egen tolknig av dette er at det ikke fins noen snarveier til integrering av digitale ferdigheter. Det bør skje i fagene, og det må skje i form av en langsiktig omlegging av praksis.

Hvis jeg skulle komme med en strøtanke til slutt om noe som kunne få fart på denne prosesessen, måtte det  bli følgende: Når mange lærere ufortrødent fortsetter med sin gamle praksis til tross for at PC’ene har gjort sitt inntog i klasserommene, er det fordi den ultimate målestokken for hvorvidt vi gjør jobben vår tillater dette.  Svært mange lærere vil si: min jobb er å forberede mine elever til eksamen. Så lenge det er mulig å lykkes til eksamen uten å ha noen gjennomtenkt strategi for integrering av IKT i fagene, vil svært mange se liten grunn til å endre noe som helst. Kan noen vise meg en eksamensoppgave fra de siste tre-fire årene der digitale ferdigheter har vært påkrevet for å løse den tilfredsstillende? I mine fag kommer jeg ikke på noen.

Av

Kyle Slattery's photostream @Flickr (CC)

I går leverte jeg tilbake vårens siste heldagsprøver. Det gikk trått med rettingen til å begynne med; jeg  klarte rett og slett ikke å konsentrere meg. Jeg innså at jeg var i ferd med å bli akkurat som de minst produktive av elevene mine, bare med litt andre nettsteder (på Facebook-profilen min skjer det ikke stort …) : alle Twitter-meldinger måtte leses og linker sjekkes,  nye blogginnlegg i Google-leseren skumleses, så noen turer innom avisoverskrifter, osv, osv.

Da jeg begynte på siste “bunken” (jeg kaller dem fremdeles det, selv om de elektroniske 1′erne og 0′ene aldri blir til papiratomer), bestemte jeg meg for at jeg måtte ta et drastisk grep: ikke starte Twihrl, ikke sjekke Google-leseren, ikke sjekke epost før jeg var ferdig med hver eneste besvarelse.

Dermed kom jeg inn i stimen som jeg brukte å finne når jeg hadde mye å gjøre: 28 VG1-besvarelser rettet og kommentert på to dager.

Men hva hadde jeg gått glipp av i mellomtiden? Forsyne meg hadde ikke Twitter-sfæren jeg henger rundt i utkanten av gått bort og opprettet et helt nytt fag: nettfaget. Og det er bare en av hundrevis av ting som jeg sikkert skulle fulgt med på og kommentert og gjort meg opp en mening om.

Stort sett nyter jeg å “bade” i informasjonsstrømmen. Men av og til, når de litt kjedeligere pliktene hoper seg opp, må jeg innrømme at jeg bli litt stresset av å ikke finne riktig balanse mellom disse og det som bare er moro. Er det slik elevene føler det når Facebook kaller sterkere enn lærerens forelesning?

Stemmene som har manglet: elevene

Jeg har forsøkt å trekke i gang diskusjoner på egen skole om hvordan det nå fungerer med disse PC’ene elevene har hatt fått til disposisjon. Det har vel ikke helt tatt av. Før påske viste IKT-gruppa Wesch-videoen A Vision of Students Today på et personalmøte i et håp om at vi kanskje skulle provosere fram en liten reaksjon. Det mest originale innspillet da var en skråsikker kommentar støttet av flere kolleger om at Wesch måtte forstås som en teknologiskeptiker som mener at PC’er i skolen er en uting …

Frode Holdhus dro i gang debatt på Del&Bruk om temaet “dumping” av PC’er ut i skolen uten tilstrekkelig forberedelse. Her har det kommet mange god innspill etterhvert. Men vi er vel ingen som har noen oppskrift på hvordan dette skal løses best – vi synser litt basert på vår egen, begrensede erfaring og lytter til andres synsing, og danner oss noen hypoteser om hva som kan være bra å prøve ut videre.

Så har vi diverse undersøkelser om IKT-bruk – gjerne med gjennomsnittstall som blir så “utvannet” at de kan tolkes akkurat slik en vil.

Sist ukes mest forfriskende innslag i denne pågående diskusjonen kom etter min mening fra et hold som vi har hørt ganske lite fra, i alle fall i form av seriøse, gjennomtenkte innspill. Bloggeren CingT fikk i løpet av helgen mange kommentarer på sitt innlegg om PC i skolen etter at noen lærere begynte å spre linken via Twitter. Hun er elev i VG2 på en skole i Rogaland. CingT skriver friskt og til dels provoserende, men samtidig på en måte som utfordrer til å gjennomtenke egne standpunkter. Med blod på tann etter alle reaksjonene nølte meldte hun seg like godt inn i Del&Bruk og skrev et nytt innlegg der. Debatten pågår for fullt der.

I dag twitrer Ingwii om to nye elever som har synspunkter på det samme.

Jeg synes disse innleggene er et kjempenyttig bidrag til realitetsorienteringen i diskusjonen om integrering av IKT i skolen. Ikke fordi vi skal ta elevenes ord som den endelige sannhet om saken, men fordi deres stemmer utvilsomt må høres hvis vi skal komme oss videre. For meg vil et visst tilfang av elevinnlegg av så god kvalitet som disse være verdt mange IKT-undersøkelser.

Eksamen? Tentamen? På tide å drepe noen trær!

Fra arbeer.de's Photostream @ Flickr

Ja, så nærmer det seg alvoret. Nå skal vi høste fruktene av årets arbeid. Sluttevalueringen skal vi vel fortsatt kunne vente med noen uker til, men nå starter tentamenssesongen. Da er det viktig at alt foregår så likt eksamen som mulig. Med andre ord: skalk alle digitale luker! Fyll toner på kopimaskinen og sett i gang! Her skal det brukes papir!

På fredag skal 210 VG1-elever ha tentamen i engelsk. Det er 10 sider oppgavetekst, pluss et par sider forberedelsesark. Dette skal vi visst nå kopiere opp og dele ut på papir. Disse to-tre tusen sidene er bare starten. Alle avsluttende fag skal ha tentamener i de neste par ukene.

Jeg blogget for en stund siden om organiseringen av eksamen som lot vente på seg. Men det nærmeste vi har kommet en tolkning av Akershus fylkeskommunes orakelsvar om dette, er visst følgende: all nettforbindelse, inkludert It’s learning skal være stengt. Oppgavene skal deles ut på papir. Alt digitalt  materiale fra forberedelsen må lastes opp på elevens hjemmeområde på skolens nettverk til tentamen (som imidlertid sannsynligvis ikke være tilgjengelig på eksamen – der må de kanskje ha med seg papirutskrifter). Så har elevene også fått beskjed om å fylle opp elevkortene sine med kontanter slik at de kan ta utskrifter (som de må betale for). Det er litt uklart for meg om dette bare er for å skrive ut kvitteringen for levert besvarelse til eksamen. Jeg nekter vel i det lengste å tro at de skal skrive ut tentamensbesvarelsene.

De to ukene tentamen pågår, skal visstnok nettet på skolen være stengt for alle, enten de har tentamen eller ei.

Nå er det altså slutt på den digitale leken. Når alvoret begynner, da bruker vi PC’ene til det de egentlig skal brukes til i skolen: litt dyre skrivemaskiner.

Jeg melder meg som stillasbygger!

Advarsel: dette innlegget inneholder store doser tekstreklame!

kevindooley's photostream @ Flickr (CC)

Etter å ha vært skikkelig på hælene i tida fram mot påske var det deilig å få sitte i solveggen og slappe av i går. Innimellom andre gjøremål rakk jeg faktisk å lese gjennom Henning Fjørtofts bok Effektiv planlegging og vurdering. Rubrikker og andre verktøy for lærere. Den anbefales på det varmeste!

Jeg kjente meg altfor godt igjen i den etablerte læreren som Fjørtoft siterer og som sier at han vet hva en 3′er er, men han kan ikke forklare det. Opp gjennom årene har jeg nok gjort mange forsøk på å bli mer eksplisitt på hva som skal til for at en elev skal heve seg en karakter eller flere. Men jeg har aldri hatt noe verktøy som har lagt til rette for systematisk arbeid med det. Altfor mange av vurderingssituasjonene jeg har forberedt har hatt elementer av den lite konstruktive gjetteleken hvor elevene skal gjette hva jeg forventer.

Selv om jeg har lest andre omtaler av boka tidligere, hadde jeg ikke fått med meg at Fjørtoft til dels bygger på Grant Wiggins og Jay McTighes Understanding by Design. Den blogget jeg om for så lenge siden som i juli 2007, men det ble for tungt å dra i gang en planleggingsprosess basert på prinsippene deres. Men Fjørtofts enkle og brukervennlige bok har jeg faktisk tro på at kan omsettes i praksis.

Ett av Wiggins/McTighes’ prinsipper er den “baklengse planleggingsprosessen”: begynn med å identifisere kompetansemålene du vil oppnå; bestem så hvordan elevene skal dokumentere læringen og hvordan dette skal dokumenteres (vurderingssituasjonene); så setter du i gang og planlegger undervisningen som skal lede fra mot dette. Jeg tenker nok mye mer slik enn jeg gjorde for noen år siden, men å gjøre prosessen enda mer eksplisitt er nyttig.

Siden jeg er en notorisk dårlig planlegger, vil en slik arbeidsmåte tvinge meg til å tenke helt konkret på hva jeg vil at elevene skal vise. Jeg merker også at jeg i alle fall får sterke ambisjoner om å prøve en mer systematisk helhetstenkning rundt det Fjørtoft kaller pensumkart og modulkart. En av mine frustrasjoner i en ellers veldig positiv skolehverdag, er at jeg ikke synes vi har vært flinke nok til å hente ut potensialet i alt teamarbeidet vi gjør. Det blir for mye uke-til-uke-planlegging, selv om vi har en terminplan i bunn. Jeg innbiller meg at en slik ramme som det Fjørtoft beskriver i boka, vil være til hjelp i få mer struktur på det langsiktige arbeidet gjennom skoleåret.

Rubrikker har jeg bare så vidt begynt å bruke. Jeg ser at de kan være et veldig bra verktøy for å få ut den “tause kunnskapen” jeg har om vurderingskriterier. At de også vil ha en “washback”-effekt på elevenes arbeid er jeg ganske sikker på. Å lage gode rubrikker vil nok i alle fall i begynnelsen være ganske tidkrevende. Men fungerer de, vil de være  ”stillaser” som elevene kan bruke til å skape framgang i sin egen læring. De er i alle fall mer konstruktive enn mange av de kommentarene jeg opp gjennom årene har skrevet etter at et produkt var levert inn til vurdering.

Rubrikker er stillaser for elevene. Boka til Fjørtoft er et bra stillas for oss lærere når vi vil prøve å utvikle den viktige vurderingsdelen av jobben vår.

Jeg kan tenke meg verre måter å svi av noen kroner på enn å be skolen kjøpe inn et eksemplar til alle lærere av denne boka. Om ikke det skjer, har jeg i alle fall en personlig preferanse: Vil du jobbe i team med meg neste år? Kanskje  jeg setter som betingelse at du leser Effektiv planlegging og vurdering først.

It’s learning-konferansen (del 2): rives murene mellom LMS og Web 2.0?

Fra Marionone's photostream @ Flickr

Det ble påpekt fra scenen i dag at begrepet Web 2.0 var blitt nevnt ganske mange ganger av de fleste foredragsholderne i løpet av konferansen.  For et par år siden ville det kanskje vært oppfattet som et paradoks at en produsent av læringsplattformer inviterer en Web 2.0-”guru” som Mike Wesch til å være hovedtaler. Tradisjonelt har vi vel tenkt på de lukkede, kontrollerte, strukturerte digitale omgivelsene som læringsplattformene (LMS) representerer som den rake motsats til de åpne, anarkistiske, kaotiske tjenestene som samles under merkelappen Web 2.0.  Nå virker det imidlertid som om det fantastiske gjennomslaget disse tjenestene har hatt gjør at kommersielle aktører med overlevelsesinstinktet i orden skjønner at de i alle fall må “talk the talk“.  Men er det mer enn prat?

Rent bortsett fra Wesch’ framtredende rolle under konferansen, var det vel mest i utviklingsdirektør Helge Hannisdals presentasjon i dag at vi fikk inntrykk av at murene rundt plattformen er i ferd med å rives ned for åpne for en tettere integrasjon med Web 2.0-verktøy. Denne tradisjonelle  seansen hvor It’s learning sprer det glade budskap om hva som venter menigheten i en ikke altfor fjern framtid hadde i år fått en passende setting i det vi var samlet i Salem. Men også her var det tvilere.

En oppdatering lanseres allerede sent i morgen, torsdag 19. mars. En liten detalj jeg merket meg som tidligere blogger på It’s learnings svært lite hensiktsmessige bloggeplattform, var at de nå omsider skal få spamkontroll. Jeg skrev om spamfandenskapet som tvang meg til å stenge tilgangen til min gamle blogg i oktober.  For meg var dette et uttrykk for den mindre enn halvhjertede satsingen på Web 2.0-integrasjon i plattformen: de laget en bloggefunksjon slik at det kunne krysses av i “gjennomført”-kolonnen, men ga blaffen i at den var håpløs å bruke.  Nå fikses altså denne svakheten. Det er bra!

Men blogging er bare én Web 2.0-aktivitet. Det er langt fra plattformens beskyttede verden til Wesch’ enormt ambisiøse simuleringsprosjek WorldSim, eller endog beskjedne prosjekter som studentproduserte wikier for å repetere gjennomgått stoff før eksamen. Skal det være Web 2.0, må man jo ha et wiki-verktøy. Hannisdal lovte det  – nesten og snart. Verktøyet prosessorientert dokument, som jeg personlig aldri har greid å bli venn med, skal i neste generasjon av plattformen komme i en 2.0-versjon som bygger på samme prinsipp som en wiki. Men den skal i tillegg ta vare på blant annet vurderingsaspektet som ofte har vært et problem for de som har brukt vanlige wikiverktøy: hvordan finne ut hva hver enkelt elev har bidratt med, og hvordan vurdere dette? Så det blir litt samarbeid og deling og kunnskapsproduksjon (”kunnskaping”, som Rune Krumsvik snakket om i sitt innlegg i går) i Web 2.0-ånd, og litt overvåking og kontroll som vi forbinder med et LMS.

Deling – så sentralt i den sosiale web’en – har It’s learning også skjønt at de må legge bedre til rette for.  “Enkelt og brukervennlig” skal det bli, lovte direktøren. Det samme gjaldt for den nye versjonen av leksjonsverktøyet, der det blir mer drag-and-drop-funksjonalitet. Men dette kommer ikke i morgen – dette er neste generasjon. Den passe omtrentlige tidsangivelsen for disse godsakene var “slutten av 2009″. Med erfaring fra ventingen på (den for egen del svært skuffende)  Diglib-satsingen kan det vel fort bli et stykke ut i 2010. så vi får se.

I mellomtiden får veggene mot Web 2.0  mindre “hull” gjennom enklere funksjonalitet for å hente inn elementer som YouTube-videoer, Flickr-bilder, Google Docs, osv, allerede i morgendagens oppdatering.  Vi får se om summen av disse tiltakene holder for de som føler at plattformene er et for overbeskyttende og kunstig miljø til at elevene får tilstrekkelig  digital kompetanse til å klare seg ute i den store Web 2.o-verden.

Flere tanker etter konferansen kommer kanskje etterhvert, men nå må jeg nok finne utgangen min her på Flesland hvis jeg skal komme meg over til Østlandet igjen. Det har uansett vært tre flotte dager  i Bergen – ikke minst med hyggelige møter med kolleger fra bloggsfæren.